Fornorskningen – sannhetskommisjon på avveier

Kongehuset, regjeringen, Sametinget, politiske partier og historikermiljøet ved UiT, synes alle enige om at fornorskningen er en tilbakelagt tidsepoke og en skamplett i norsk historie. Forslaget om en sannhets/forsoningskommisjon har møtt ulike reaksjoner; samiske stemmer sier ja, historikerne sier tja og Nordlys sier nei – med drahjelp fra FrP og arge nordnorske debattanter. Felles for alle ytringer er forståelsen av at fornorskning handler om tap av språk og var noe som skjedde i forgagne tider. Internatene fremstår som syndebukker og mange kan gi triste beretninger fra dette ”svarte kapitlet i vår historie”, slik Erna Solberg omtaler det.

I den mye omtalte rettsaken mellom staten og den unge reineieren Jovsset-Ántte, brukes FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter art. 27 som viktigste begrunnelse for at sistnevnte vant saken. Her påpekes retten til å utøve sin næring og kultur. Hensikten bak denne konvensjonen og andre (for eks. ILO 169) er å sikre at etniske minoriteter også har muligheten til å utøve sine kulturspesifikke næringer. Av dette følger at hvis en etnisk gruppe fratas muligheten til å utøve sine næringer i samsvar med sine kulturelle forutsetninger, da handler det om etnisk assimilasjon – eller fornorskning som vi kaller det her til lands. Hvordan står det så til med de samiske næringer i dag, har utøverne ”retten til å utøve sin kultur” slik SP art. 27 foreskriver?

Läs mer på: http://nordnorskdebatt.no/article/fornorskningen-sannhetskommisjon

Lämna ett svar

Din e-postadress kommer inte publiceras.